- Artrose ble tidligere kalt slitasjegikt. Det er en degenerativ leddlidelse som oppstår ved at brusken i et ledd brytes ned og det oppstår forandringer i knokkelvevet rundt. Artrose kan oppstå i alle ledd, men vanligst er ledd som er utsatt for stor belastning. Ofte ligger det en feilstilling til grunn. Røntgen vil kunne vise redusert bruskhøyde i leddet og forandret leddoverflate. Det kliniske symptomet er først og fremst smerte lokalisert til det påvirkede affiserte leddet og muskulaturen rundt. Leddbevegeligheten vil etter hvert avta, det kalles kontraktur. Artrose er vanligst i hofter, knær og fingerledd, men kan forekomme i alle ledd i kroppen. Artrose kan forekomme i enkelt ledd, eller opptre som en generalisert tilstand med flere affiserte ledd, kalt polyartrose. Mest typisk er at fingrenes ytterledd og midtledd, tomlenes grunnledd, nakke og rygg, hofter, knær og stortærnes grunnledd blir angrepet. Støttende ortoser kan virke smertelindrende, hindre uønskede bevegelser og gi ro og stabilitet.
- Skiveprolaps prolapsus disci betyr at den indre delen nucleus pulposus av mellomvirvelskivene i ryggraden har falt ut av sin normale stilling slik at det blir trykk på nerverot og eller ryggmargen. Mest kjent er isjias, som er en bestemt form for rotsmerter der prolapset presser på isjiasnerven. Isjias kan forekomme i alle aldersgrupper, men er mest vanlig i 30-50 års alder.
- Skoliose defineres som side til side skjevhet deviasjon av ryggsøylen i frontalplanet. Deformiteten forekommer i varierende grad i alle 3 plan, det vil si at det kan være avvik i forhold til normal lordose og kyfose samt rotasjon av ryggsøylen. Skoliose av ukjent årsak idiopatisk skoliose er vanligst og ses oftest hos unge jenter. Flere sykdommer og tilstander forårsaker skoliose; nevrologiske sykdommer, genetiske tilstander og abnormiteter i ryggsøylen columna. Symptomer er ryggsmerter og pustevansker, synlig skjevhet i rygg, skuldre, hofter og bryst. Kurvene synes på røntgen. Stabiliserende, korrigerende og støttende korsettortoser kan bedre funksjon.
- Menisken er kneets støtdemper, i tillegg til at den stabiliserer kneet. Meniskskader kan opptre isolert, eller sammen med leddbåndskader ligamentskader. Hos pasienter med fremre korsbåndsskader har ca 75% i tillegg en meniskskade. En medial meniskskade fører til økt belastning på brusken i mediale leddkammer og gir på sikt økt risiko for artrose. En lateral meniskskade er mer alvorlig enn en medial, fordi laterale menisk har større betydning for kneleddets stabilitet. En slik skade gir økt risiko for fremtidig instabilitet og artrose. Stabiliserende ortoser kan hindre uønskede bevegelser og gi ro og stabilitet, både i rehabiliteringsfasen, men også forebygge nye skader.
- Den paretiske fot har bakgrunn i en eller annen form for lammelse; polio, hemiplegi (halvsidig, etter for eksempel hjerneslag) Cerebral Parese CP, Multippel Sklerose MS, mm. Stabiliserende og korrigerende ortoser sammen med ortopedisk fottøy kan gjenopprette en brukbar gangfunksjon, enten lammelsen er permanent, eller som ledd i en opptreningsfase. For noen kan peroneusstimulator bedre gangfunksjonen.
- Pasienter med diagnoser som pes planovalgus, pes cavus, pes calcaneovalgus, pes adductus, pes equinovarus, hammertå, metatarsalgi, hallux valgus, hallux rigidus, Cerebral Parese CP, Multippel Sklerose MS, eller de med partielle fotamputasjoner, har alle en eller annen form for misdannelse. Tapt gangfunksjon på grunn av disse deformitetene kan helt eller delvis gjenopprettes av fotsenger, spesialsko, eller målsydde sko med ekstra høyde, bredde og stabilitet.
- Ulike typer revmatisme kan gi store utfordringer i forhold til føtter og sko. Smertefulle og degenererende krefter kan hindre en normal gangfunksjon. I mange tilfeller kan dette helt eller delvis gjenopprettes med riktig avlastende og støtabsorberende såler og fotsenger. Det kan også være behov for spesialsko, eller målsydde sko. En revmatisk fot vil ha behov for jevn oppfølging med justering og korrigering av fottøy, siden revmatisme fører til stadige endringer i fotens struktur.
- Diabetiske fotsår skyldes hovedsakelig to komplikasjoner av diabetes; nervesykdom nevropati og åreforkalkning arteriosklerose. Høyt blodsukker over tid ødelegger nervene i føttene. Du kan ha nevropati i føttene uten at du legger merke til det, og det er den vanligste årsaken til at fotsår oppstår. Arteriosklerose innebærer forandringer i blodkarene, med innsnevringer som gir nedsatt sirkulasjon. Dermed får vevet mindre oksygen og næringsstoffer, noe som reduserer kroppens evne til å reparere sår. I tillegg økes infeksjonsrisikoen ved høyt blodsukker. Hos diabetikere med perifer nevropati vil en liten skade traume kunne gi et kronisk sår. Et slikt traume forårsakes ofte av for små sko, at man går barbeint, eller ved en skade. Nummenhet, fotdeformiteter samt redusert bevegelighet mobilitet i leddet kan forårsake unormal belastning på foten. På trykkbelastede områder dannes lett hard hud kallus. Den harde huden påvirker vevet under og vevsskade med blødninger og sårdannelse oppstår. Dersom pasienten fortsetter å gå som før på sin følelsesløse fot, vil dette forhindre at såret gror, uavhengig av utløsende årsak til såret. Behandlingsfottøy eller sårortoser avlaster og gir såret ro til å heles.
